Oppstart av guttemusikken.

Jeg vil her prøve å beskrive noe fra det jeg husker av de første årene i guttemusikken.

I følge Jacob (Syvertsen) så ble det plukket ut gutter som hadde musikalske foreldre og til en viss grad var god i regning(!). Det ble også plukket gutter fra ”grendeskolene”, Bergstø, Prestholt og Fjeldal. Vi møttes første gang til et introduksjonsmøte tidlig i oktober 1956. Neste gang vi møttes fikk vi utdelt instrumenter. De første øvelsene var på Brentemoen skole i klasserom 3 og 2. Vi hadde da stemmeøvelser med timelærere.

(Jacob var litt forarga over at timelærerne tok betaling!)

Den første besetning var (så vidt jeg husker det):

Det var ingen som var tildelt bekken og stortromme ennå, men jeg tror Johan Kristian Gunnufsen var den første som fikk ”dus’en” og at bekkenet var festa på stortromma.

De første øvelsene hadde vi på Brentemoen skole, men så kom vi i ”klammeri” med vaktmesteren og flyttet over til Fagertun skole, som da var helt ny. Der var det aldri noen problemer. En må huske at det ble ekstraarbeid for vaktmesteren, men han skulle aldri ha noe for det.

(Jeg må innrømme at jeg ikke husker Harald Berntsen og hvilket instrument han spilte. Han var kanskje ikke med så lenge!)

På et senere tidspunkt (før 1965) ble det tatt opp nye medlemmer:

Leif Henrik Rønnevig (trompet, eget instrument), Yngvar Håkedal (kornett), Kristen Heldal (althorn, baryton), William Svendsen (ventilbasun), Karsten Rislå (althorn), Torleif Bjørkestøl (stortromme), Sverre Wennesland (bekken), Tor Flaa (bekken, althorn og kornett), Per Helling var borte en periode, og spilte trompet da han kom tilbake (William Svendsen overtok basunen), Kåre Dag Helling (kornett), Olav Johan Heldal (althorn(?)), Einar Gathe (kornett). Johan Christian Gunnufsen fikk etter hvert en tenor. Men så sluttet han og da overtok Helge Danielsen tenoren. Senere da William Svendsen sluttet overtok Helge Danielsen ventilbasunen.

Vi hadde et rent brassband før 1965, bare messing. Det ble imidlertid (rund 1960 ?) kjøpt inn 3-4 klarinetter til Svein Hansen, Helge Danielsen og Tor Egil Lindeberg som gikk for å lære hos Hans Reiersen. Men det ble for liten interesse for det, så prosjektet med å innføre treblåseinstrumenter ble skrinlagt.

Vi må vel ikke glemme drillpikene. De begynte vel rundt 1960. Det var vel 3 stk: Kristin Østberg og Inger Johanne Bratseth Andersen pluss en til. Vi hadde da fått uniformer, så da hørte også drillpiker til.

Den første sangen vi fikk i lekse (trompeter), var ”Aftensolen smiler” som Jacob bare skrev ned notene til i full fart på et ark og hvor Kåre Michalsen skulle spille 1. stemme og jeg 2. stemmen. (Siden da ble det til at jeg spilt 2. stemme).

Den første marsjene vi lærte, var ”Guttene kommer” og ”Marsj av Møller”.

Vår første opptreden var etter bare 2 måneder, åpning av Teatret 6. jan 1957.

(Jeg husker at det var et forferdelig snøvær, og strømmen var gått, og vi gikk oppe på scenen og ventet på at strømmen skulle komme tilbake. Øyvind Berg (dirigent i kringkastingsorkesteret) var også der, for han skulle dirigere salongorkesteret.  Han gikk hele tiden og vitset – om det ikke var noen skolelys her vi kunne bruke til lys.)

Musikksstevner.

Vi ville gjerne på musikkstevne det første året, men det ville ikke Jacob, for vi var ikke flinke nok.
Men i 1959 dro vi til Sør Audnedal på musikkstevne. Men det holdt på å skjære seg. For det var veldig dårlig frammøte en periode og dermed avlyste Jacob hele musikkstevnet. Da ble vi enige om å ta ekstraøvelser på egenhånd, og alle ble presset til å møte opp. Dermed ”smeltet” Jacob og så ble det musikkstevne likevel. Vi hadde ikke uniformer, men fikk utdelt båtlue i dongerystoff, og som Jakob sa: ”Det viktigste er ikke å kle seg ut, men å spille bra”.  Uniformen var ellers dongerybukser og hvit skjorte. Men i Sør Audnedal ble vi ertet for at vi ikke hadde uniformer! Vi leide buss fra Flaksvatnbanens bussruter og sjåfør var Dyvig(?). Han ble vår faste sjåfør og forlangte å kjøre hver gang. Han ville aldri ha betaling for jobben. Vi betalte bare for leie av bussen.

		Det neste stevne (1960) var i Risør. Det jeg husker fra det stevnet er noen uappetittlige pølser med ertestuing som vi fikk til middag. Søppeldunkene flommet over av pølser den dagen. Vi fikk maten servert ute i pappbeger så det var absolutt en fordel at vi hadde godt vær. Vi fikk også doble smørbrød til mellommat. Dyvig syntes osten var litt seig, men det viste seg at det var mellomlagspapir mellom skivene. . . .
		I 1962 var vi i Vågsbygd. Vi var blitt ganske drevne etter hvert. Det var vanlig på disse stevnene at det var fellesnummer, men korpsene nedprioriterte gjerne øvingene på disse. Men det var Jacob klar på, fellesnumrene skulle vi kunne. Vi var litt sene den dagen og øvingen på fellesnummeret var allerede i gang da vi kom, dirigenten sleit skikkelig med å få det til. Da han så av vi kom stoppet han øvelsen med følgende uttalelse:
”Se der, nå kommer Lillesand. Nå kan det kanskje bli litt skikk på dette.” Høydepunktet på turen var da vi var ferdig med konsertene og skulle hjem. Da kjørte vi i vei med ”Tiger Rag”. Da ble det stor sammenstimling med mange store øyer!
		I 1964 var vi på landsstevne i Oslo. Felles nummeret ble spilt på Ullevål stadion med 20000 musikanter på grasmatta og tribunene fulle av folk. Det var litt spesielt å spille der. Alle spilte samtidig, men på grunn av den lange avstanden (bortimot 150m), fikk de som hørte på lyden fra korpset i den ene enden et halvt sekund etter lyden i den enden de satt. Så det ble et slags kontinuerlig ekko/etterslep. Det jeg husker var at vi plasserte vår ”maskot” Børge Rislå oppå tubaen og løftet han opp i været og viste han fram for hele korpsnorge og oslopublikum.
		I 1965 var vi på kretsstevne i Vennesla. Det var kanskje en nedtur i forhold til landsstevnet, for jeg husker ikke så mye fra det.

Kongebesøk.

I august 1965 skulle Norton åpnes. Det var et stor begivenhet, og kongen skulle være til stede. Han kom med kongeskipet som la seg til ute på fjorden. Det var stor stas med ordfører og direktører og annet fint folk på kaia. Guttemusikken skulle selvfølgelig spille. Vi skulle spille mens kongen var på vei inn i sjaluppen. Og vi spilte – Purpose av Nordraak. Nå var det slik at vi ikke måtte spille når kongen satte foten på land. Men det var et langt stykke og vi var ikke halvveis en gang når sjaluppen nærmet seg land. Haakon Østberg, som antagelig hadde ansvaret for arrangementet, kom løpende og sa at vi måtte stoppe å spille. Men det er ikke lett å stoppe et korps som midt inne i et stykke. Jacob for fram og tilbake ”som et piska skinn” foran korpset for å vekke oppmerksomheten. Det fleste hadde nok ”luktet lunta”, for da Jacob ”slo av” midt i stykket, kom det bare et lite pip fra en kornett og så var det stilt. Det syntes vi var den beste prestasjonen.

17. mai.

17. mai var et eget kapittel. Det var en selvfølge at vi skulle spille den dagen. Vi var glade for at vi ikke skulle spille i reveljen. Det tok Hornmusikken seg av. Det fristet sikkert med gratis frokost på hotell Norge etterpå.

Vi fikk nok å stå i med uansett. Først var det selvfølgelig barnetoget, en ganske lang tur, og så var det bare å hive seg i bussen som Dyvig sto klar med, og dra til Justøya hvor barnetoget sto klart og ventet på oss. Etter det dro vi til Høvåg og kunne returnere derfra for akkurat tidsnok til å rekke borgertoget i Lillesand. Ikke så god tid til å feire noe, akkurat. Men Jakob spanderte gjerne is og brus på hele korpset fra egen lomme.

I 1958 eller 1959 skulle 17. mai-toget overføres i radio. NRK med Julius Hougen i spissen, hadde tatt oppstilling i Rønnevigs hus i Østerveien. Det var direktesending så alt måtte ”times”. Det var meningen at vi skulle passere og spille når sendingen gikk på lufta. Vi kom fra Brentemoen og stoppet i krysset Nygårdsgate Østerveien. Der sto vi og ventet på marsjordre. Det var ikke fritt for at vi hadde hatt noen ekstraøvelser for at vi skulle kunne sakene godt nok. Haakon Østberg var ordfører da og løp fram og tilbake for å sjekke at alt var i orden. Han så vel på det som god PR for byen at alt gikk bra.  Men det gjorde det ikke. Et eller annet må ha gått feil, for vi kom for sent. Det var sikkert skuffende for alle Lillesanderne som hadde benket seg foran radioene for å høre ”korpset sitt” i radioen, og så hørtes vi bare svakt fjernt borte.

		Jacob og Annie. Vanligvis var det aldersgrense i korps (18 år). Men Jacob ville ikke ha det. Ingen skulle være nødt til å slutte. En skulle å lov til å spille så lenge en ville. Dersom en skulle i militæret, var en velkommen tilbake når verneplikten var avtjent.
		Og at en studerte og var borte hele vinteren, var ingen hindring for spille når en var hjemme i sommerferien og en måtte gjerne ta instrumentet med seg.

Jacob tok aldri betaling for det arbeidet han la ned i guttemusikken. Han holdt på med det i bortimot 20 år med 2 timer i uka pluss opptredener. Det kan da dreie seg om 100x20 timer og med en timepris 500 kr, var arbeidet hans i dagen kroneverdi verdt bortimot 1 million kr. ”Seniorene” i korpset fra byen ble hver jul invitert en kveld til ”Knekken” med servering av julemat med tilbehør. Annie ville ha besøk av guttene sine, som hun kalte oss. Etter at Jacob døde hadde noen av ”guttene hennes” som tradisjon å besøke henne på gebursdagen, som hun sikkert satte pris på.
Helge Danielsen